Almedalen

Almedalen. Foto fra Skiforeningens www.side.

Almedalen ligger langs Gjerdingsveien og er også blitt kalt Banner Olas rydningsplass. Ole Brynnildsen ble født 10. februar 1825 i Valseth under vestre Eiker i Våler. Far Brynnild Olsen f.  1770, gifte 1790 med Kari Olsdatter og Mari Pedersdatter i 1791 (?). Ole finnes første gang i Lunner i 1859 gift med Åse Larsdatter i 1832. Fire barn Mari, Gustava, Berthe (gift Blyverket), Oskar og Karlot (begge Olsen). Laget sin rydning i Almedalen ble oppsagt av Wedel Jarlsberg, men nektet å flytte, men godtok 60 spesidaler i godtgjøring og flyttet til Almeningseiet. Lever ennå i 1900og underholdes av fattigvesenet. Mistet et bein fra kneet og ned i en vådeskuddulykke og laget sitt eget trebein  med en hestesko derfor et spesielt fotavtrykk. Han levde villmannens fri, ubudne liv, et heftig og ustyrlig sinn.

Mer om Banner-Ola hentet fra 

”BANNER-OLA” – EN ANNERLEDES ”UTVANDRER” FRA LAUVLIA

Kilde: Sverre Søgaard, Løten (med aner i Bergesiden), Johannes Dahl, m.fl.

 

Johannes Dahl ga i 1942 ut boka ”Nordmarka” med undertittel ”Eventyr og Eldorado”. Han var født i Ullensaker i 1872, men kom allerede i 1873 til Hakadals verk, hvor faren var forvalter fra 1873 – 1909. Boka forteller om hendelser og folk Dahl opplevde og hørte om i oppveksten.

Den som kanskje gjorde størst inntrykk på ham, var ”Banner-Ola” også kalt ”Bannern” og ”Solungen”. Han blir av Dahl beskrevet slik:

”Når han var født, vet jeg ikke, men da han – slik som jeg husker ham i begynnelsen av 1880-årene – minst måtte være 60 år, var han neppe født senere enn 1820.

Han var under middels høy, mager og senet med rappe, korte bevegelser. Ansiktet var bredt og furet og brunt som lær. Øynene blinket kvasst under svarte buskete bryn. Hos meg er det ingen tvil om at han var av finsk avstamming.”

Men vi vet at Ole Brynnildsen var født den 10. februar 1825 på husmannsplassen Løvlien i Valseth under vestre Eig i Våler. Foreldrene var Brynnild Olsen, og Mari Pedersdatter. Faren var av norsk slekt, og det samme var sannsynligvis mora også.

Ole Brynnildsens far, Brynnild Olsen ble født i 1770 i Lauvlien, gift 1. gang i 1790 med Kari Olsdatter fra vestre Eig. Gift 2. gang 1817 med Mari Pedersdatter, født ca 1791.

Brynnild Olsen’s far, Ole Brynnildsen var født i 1743 på Ous i Bergesiden og gift i 1764 med Marthe Arnesdatter, fra Berg i Bergesiden. Ole Brynnildsen’s slekt kan følges bakover til Sjørbotten i Hof-Åsa

Når Ola Brynnildsen dro fra Lauvlia og Våler vet man ikke, men første gang man finner noe om ham i Lunner er i 1859. Da får han det første barnet med Åse Larsdatter, som da bodde på Nøklebyeiet på Hadeland. Det står ikke noe om hvor Ola bodde, men året etter da de giftet seg, bodde Ola i Almedalen. Åse var datter til Lars Pedersen og Mari Helgesdatter, født på Greftergreveiet i Jevnaker i 1832. Ola og Åse fikk 4 barn.

Man vet at Ola kom fra Kjørven gård i Lunner, hvor han hadde tjenestegjort i åtte år, til Almedalen. Høyt oppe i dalen, som kalles Almedalen, svingte bekkefaret most vest, og gikk en opp den stupbratte bakken som bekken falt ut over, kom en snart til oset av Stordaltjuven. Nord for oset, litt inn for kanten av hellinga mot dalen, lå ”Banner-Olas’” rydning.                                                             

Johannes Dahl forteller: ”Den var omgitt av skog på alle kanter, en brå-kom på den i skogen. Da jeg først så den, var den alt forlatt. Småstubber av den skøpelige skigarden sto ennå hist og her, men for det meste lå den nede, havlråtten alt. Gammen der Ole og hans folk hadde bodd, var ei steinrøys hvor bringebær ugrass sloss om plassen. Et lite stykke fra gammen lå et tykt lysegrønt teppe av vassarv, med mørke flekker av marikåpe, omkring et lite, speilklart oppkomme”.                                  

Ole’s trang til ensomhet hadde ført ham dit, og et mer ensomt sted kunne han vel neppe ha funnet i Hadelandsskogen. Hit førte ingen vei. Det gikk nok en gammel sti fra Muttabrua og forbi Daltjuven. Men den førte ikke til hans hjem, hvor han bodde med kjerring og unger. Det hadde han sørget for. Hans granner var ikke brysomme. De bodde i Stryken og i Sandungskalven.

Ingen hadde gitt ham lov til å slå seg ned her. Men hvem spurte ham om det? Var han ikke på Almenningen? Himmel og jorden, skogen og viltet, bekker og elver og vann – og fisken, alt tilhørte alle og ingen. Det var ikke mer andres enn hans!

Han levde villmannens fri, ubudne liv, som var det eneste han likte. Hulder og annet ”fanteri”, som herjet omkring ham, ga han – fa’n i! Han var ikke redd dem som visse andre. For den som var redd skogen, hadde han bare dyp forakt.

Men, etter sigende, skal Ole ha levd et rastløst og skiftende liv. Hans heftige og ustyrlige sinn gjorde ham lite skikket til fast arbeid, og skaffet ham nok få venner. Men hans karakter hadde et meget sympatisk trekk, hans ubendige kjærlighet til skogen. Det frie livet i skogen kunne han ikke unnvære. Han levde og døde som skoggangsmann. Av og til tok han en jobb, var med i fløytinga om våren i noen dager, hogg noen favner stokkved om sommeren eller rasket sammen noen få tylfter tømmer om høsten. Men det var aldri lenge før trangen til skogen og ensomheten grep ham, og han kastet redskapen, tok børse og fiskestang og dro til skogs igjen.

For Ole var eiendomsrett, jakt- og fiskelov ukjente uforståelige begreper. Han var sikkert i god tro, mente iallfall å være i sin rett når han gikk på ulovlige veier. Han fisket hvor han ville og skjøt hva han så.

Snarer og stokker var forbudt, men han brukte dem fremdeles. Lovens arm var ikke så lang at den nådde til tiurens og røyens enslige stier, men ”Banner-Ola” kjente dem godt.          

I slutten av 1880-årene var Ole utsatt for en ulykke. Han var en mørk høstkveld inne ved Fjellsjøbekken, trolig etter gyteørret. I det usikre tyrilyset gled han på en stein, og

hagleladningen fra børsa traff ham i vristen. Hele høstkvelden igjennom krøp han etter stien, før han omsider kom fram til folk.

Her i Nordmarka hadde ”Banner-Ola” sitt rike.      Han kom til slutt på Rikshospitalet og der amputerte de benet hans ved kneet. Aldri skal han ha bannet verre enn da de viste han et treben. ”Slikt gjør jeg bedre sjøl”, ropte han og kylte protesen etter overlegen.

Da han kom hjem gjorde han seg et treben etter egen smak, og på dette slo han en hestesko. Så tok han børse og fiskestang fatt igjen. Fra nå av var hans fotefar lett kjennelige langs Hadelandsskogens krokete stier. I begynnelsen vakte de forferdelse, inntil folk skjønte at det var Banner Ola`s spor.

Da almenningen i 1878 ble delt mellom privatalmenning og bygdealmenning, ble Oles rydning liggende i Wedel Jarlsbergs område. Han ble oppsagt, men nektet å flytte og truet rettens folk med gevær. Til slutt ble han tilbudt 60 spesidaler for å gi opp Almedalen. Dette tilbudet tok han imot, og bygde seg et nytt hjem ved Myrabotnet ved Harestua.

Ole og Aase hadde barna Mari, Gustava, Berthe, Oskar og Karlot. Berthe var 7år da ulykken rammet faren. Hun ble bortsatt, og kom som ungjente i tjeneste på Fossestua nær Ørfiske i Normarka.

Hun var meget musikalsk, og trakterte harmonikk så bra at eieren av Ørfiske, hoffjægermester Gjerdrum, rett som det var budsendte henne så hun kunne spille for hans celebre gjester. Hun ble senere gift med Emil Blyverket og bosatte seg på plassen av samme navn ved Harestua. Deres sønnesønn er den kjente musiker Alf Blyverket.

Ennå i 1900 lever Ole og Aase. Ifølge folketellingen bor de da alene uten barn i almenningen i Lunner og begge underholdes av fattigvesenet.

Hvorfor Ole dro fra Lauvlia i Valseth forteller kildene ikke noe om, en kan bare gjette. På trass av at slekta hadde bodd der i lang tid, kom det nye folk dit i 1848. Oles familie hadde ikke tinglyste husmannskontrakter på Lauvlien, men i 1848 ble det tinglyst kontrakter på begge Lauvlien-plassene. Nettopp da Ole var i passende alder til å ta over. Faren ville ha vært 83 år og var antagelig død.

Enten ville ikke Ole slå seg ned som husmann, eller så ville ikke bonden ha ham. Det var mange som ønsket seg husmannsplass på den tida, så bonden kunne bare velge og vrake. Etter det Johannes Dahl forteller virker det som om Ole kunne vær ganske hissig av seg, og hadde liten tålmodighet med jordbruk.

Hvorfor Ole dro til Hadeland er heller ikke godt å si, men helst arbeidet han i skogen de første åra. Hesten han hadde i 1865 og Dahls fortellinger, kan tyde på det. Folketellingen for Lunner i 1875 sier også at Ole da var ”Inderst” og drev med ”Lidt skovsarbeid”.

At han stoppet opp nettopp der han gjorde, kan nok også skyldes at han fikk seg kone og barn. Ole hadde sikkert planer om å bryte opp en plass i Almedalen, sjøl om det aldri ble noe nevneverdig ut av det.

Ole døde den 2. juni 1901 av ”mavesyke”, antagelig kreft. Han bodde da på Myrabråtan som lå i Lunner almenning og ble kalt ”fattiglem”. Hans kone Aase, bodde samme sted da hun døde 18 år senere.

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

04.12 | 06:33

Jeg har vokst opp på en gammel husmannsplass i Lunner. Den heter Finnlausbråtan og ble revet i 1955. Men muren er fortsatt synlig.
Hilsen Kåre Sletten

...
24.10 | 17:22

Jeg husker Sofie når hun var på butikken og handlet med ryggesekk og hvitt skaut - og alltid blid. Det finnes jo mye informasjon om Åsli eller Orenstuen.

...
24.10 | 13:14

Her jeg mange gode minner fra barndommen på besøk hos min Mormor Sofie Åsli som bodde der til sin bortgang . Odd Åsli tok over ,solgte det videre etter noen år

...
04.09 | 16:37

Du betale inn kr. 150.00 til vår kto: 2030-19.89.823
Husk å skrive på navn, adresse og e-postadresse (om du har det). Velkommen som medlem og til Snellingen.

...
Du liker denne siden