Almedalen ligger langs Gjerdingsveien og er også blitt kalt Banner-Olas rydningsplass. Ole Brynnildsen ble født 10. februar 1825 i Valseth under vestre Eiker i Våler. Faren Brynnild Olsen f. 1770, gift i 1790 med Kari Olsdatter og med Mari Pedersdatter i 1817 etter at kona Kari døde. Ole finnes første gang i Lunner rundt 1850 i tjeneste på Kjørven gård og ble gift i 1860 med Aase Larsdatter f. 1832. Ole og Aase fikk seks barn: Mari, Olivia Gustava (gift Sørlie), Gustav, Berthe Marie (gift Gulbrandsen Blyverket), Karlot og Oskar (begge Olsen).

Laget sin rydning i Almedalen fra ca. 1860 etter først å ha fått bositteravtale med baron Wedel-Jarlsberg. Ole ble i 1874 oppsagt av baronen, men nektet å flytte før Wedel-Jarlsberg inngikk kjøpsavtale av Almedalen med 70 spesidaler i godtgjøring, og flyttet til Almeningseiet/Myrabotnet. Ole lever til 1901 og kona Aase til 1919, og familien får på slutten hjelp til underhold av fattigvesenet. Ole mistet et bein fra kneet og ned i en vådeskuddulykke og laget sitt eget trebein med en hestesko og derfor et spesielt fotavtrykk. Han levde skogsmannens frie ubundne liv, mest som jeger og fisker, og med et heftig og kraftfullt sinn. 

Februar 2019. Frank Myrvoll bidrar her med mer utfyllende dokumentasjon som åpner for en ny forståelse og innsikt i livet til Ole Brynnildsen, en fargerik og myteomspunnet forfar, og hans egen oldefar.  Vi sier hjertelig takk til Frank Myrvoll for dette bidraget.

Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i beretninger fra: ”BANNER-OLA” – EN ANNERLEDES ”UTVANDRER” FRA LAUVLIAav Sverre Søgaard, Løten (med aner i Bergesiden hvor Ole Brynnildsen sine besteforeldre kom fra)og i tillegg andre oppgitte kilder.  

Johannes Dahl ga i 1942 ut boka ”Nordmarka” med undertittel ”Eventyr og Eldorado” ³⁾.  Han (Johannes Dahl) var født i Ullensaker i 1872, men kom allerede i 1873 til Hakadals verk, hvor faren var forvalter fra 1873 – 1909 for verkets daværende eier, baron Harald Wedel-Jarlsberg, og deretter hans svigersønn statsminister Carl Løvenskiold. Boka forteller om hendelser og folk Dahl opplevde og hørte om i oppveksten.

Den som kanskje gjorde størst inntrykk på ham, var ”Banner-Ola” også kalt ”Bannern” og i daglig tale ofte ”Solungen” etter sin oppvekst i Solør. Ole blir av Dahl beskrevet slik at hans historie førte til mange myter:

”Når han var født, vet jeg ikke, men da han – slik som jeg husker ham i begynnelsen av 1880-årene – minst måtte være 60 år, var han neppe født senere enn 1820. Han var under middels høy, mager og senet med rappe, korte bevegelser. Ansiktet var bredt og furet og brunt som lær. Øynene blinket kvasst under svarte buskete bryn. Hos meg er det ingen tvil om at han var av finsk avstamming.”…. ”Ole ble oftest snakket om for sine feils skyld. Folk ville gjerne feste seg ved hans hensynsløse språk og atferd, hans ustyrlige sinne og bitterhet. I mine øyne hadde han unnskyldninger nok”  ³⁾.

Søgaard ¹⁾  skriver: «Vi vet av kirkebøker ²⁾ at Ole Brynnildsenvar født den 10. februar 1825 på husmannsplassen Løvlien i Valseth under vestre Eig i Våler i Solør. Foreldrene var Brynnild Olsen og Mari Pedersdatter. Faren var av norsk slekt, og det samme var sannsynligvis mora også. Ole Brynnildsens far, Brynnild Olsen ble født i 1764 i Lauvlien, gift 1. gang i 1790 med Kari Olsdatter fra vestre Eig. Gift 2. gang 1817 med Mari Pedersdatter, født ca 1791.

Brynnild Olsen’s far, Ole Brynnildsen var født i 1743 på Ous i Bergesiden og gift i 1764 med Marthe Arnesdatter, fra Berg i Bergesiden. Ole Brynnildsen’s slekt kan følges bakover til Sjørbotten i Hof-Åsa.

Når Ola Brynnildsen dro fra Lauvlia og Våler vet man ikke, men første gang man finner noe om ham i Lunner er i kirkeboken i 1859 ⁴⁾. Da får han det første barnet med Aase Larsdatter, som da bodde på Nøklebyeiet på Hadeland. Det står ikke noe om hvor Ole bodde, men året etter da de giftet seg, bodde Ole i Almedalen. Aase var datter til Lars Pedersen og Mari Helgesdatter, født på Greftergreveiet i Jevnaker i 1832 ifølge kirkebøker. Ole og Aase fikk 6 barn ⁴⁾.»

Videre beskriver Søgaard ¹⁾ : «Man vet at Ole kom fra Kjørven gård i Lunner, hvor han hadde tjenestegjort i åtte år, til Almedalen.  Høyt oppe i dalen, som kalles Almedalen, svingte bekkefaret mot vest, og gikk en opp den stupbratte bakken som bekken falt ut over, kom en snart til oset av Stordaltjuven. Nord for oset, litt inn for kanten av hellinga mot dalen, lå ”Banner-Olas” rydning».                                                             

Johannes Dahl ³⁾ forteller: ”Den var omgitt av skog på alle kanter, en brå-kom på den i skogen. Da jeg først så den, var den alt forlatt. Småstubber av den skrøpelige skigarden sto ennå hist og her, men for det meste lå den nede, halvråtten alt. Gammen der Ole og hans folk hadde bodd, var ei steinrøys hvor bringebær ugrass sloss om plassen. Et lite stykke fra gammen lå et tykt lysegrønt teppe av vassarv, med mørke flekker av marikåpe, omkring et lite, speilklart oppkomme. Ole’s trang til ensomhet hadde ført ham dit, og et mer ensomt sted kunne han vel neppe ha funnet i Hadelandsskogen. Hit førte ingen vei. Det gikk nok en gammel sti fra Muttabrua og forbi Daltjuven. Men den førte ikke til hans hjem, hvor han bodde med kjerring og unger. Det hadde han sørget for. Hans granner var ikke brysomme. De bodde i Stryken og i Sandungskalven”.

Det er antatt og skrevet at ingen hadde gitt ham lov til å slå seg ned her i Almedalen. Men dette er ikke riktig idet kildedokumenter i forbindelse med avsagt dom i Oslo Overrett i 1928 ⁵⁾ viser at Ole Brynnildsen/(Brynildsen) gjorde avtale med baron Harald Wedel-Jarlsberg ca 1860 om å besitte Almedalen med tilhørende bruk av tilstøtende skogstrekninger. Dette innbefatter bruk av almenningen. Søgaards beskrivelse  «himmel og jorden, skogen og viltet, bekker og elver og vann – og fisken, alt tilhørte alle og ingen. Det var ikke mer andres enn hans!» stemmer sannsynligvis med Ole´s egen oppfatning.  Det kan sies at gjennom å få i stand en slik besitteravtale på Almedalen viste Ole sin innsikt, styrke og selvbevissthet i en samtid da ”øvrigheta” rådde.

Kildedokumenter i forbindelse med avsagt dom i Oslo Overrett i 1828 ⁵⁾ beskriver at da delingen av Hadelandskogene mellom privatalmenning/Nordmarksgodset og bygdealmenning pågikk fra 1865 til 1875, drev baron Wedel-Jarlsberg etter rettslig anmeldelse planmessig forvisning og flytting av folk fra et tyvetalls boplasser i skogen som ville bli baronmark ^{5) og 9)}. Ole´s rydning ble liggende i Wedel-Jarlsbergs område, loddene 4 og 6. Han ble oppsagt, men nektet å flytte og truet rettens folk med gevær. Med trusler og ”musjon” kan man si at  OIe viste et kraftig temperament og sikkert saftig munnbruk for å hevde sin og familiens uomtvistelige rett. Han hadde jo avtale med baron Wedel-Jarlsberg om å besitte Almedalen ⁵⁾. Men i ettertid har noen beskrevet dette som at Ole hadde et utstyrlig sinne og tok seg til rette. Baronen innså til slutt at han måtte vedstå sin opprinnelige avtale med Ole. Baron Wedel-Jarlsberg sørget for å inngå en skriftlig kjøpsavtale på 70 specidaler i 28. august 1874 for at Ole skulle fraflytte og nedrive den bebodde hytte og fjøs i Almedalen, og flytte til bygds med hele familien og eiendeler innen 8 dager ^{5) og 8)}. Da Ole avsto Almedalen til Wedel-Jarlsberg fikk han samtidig overlatt plassen Myrabotnet ved Myllselva i Harestua i samme lodd som den gangen tilhørte baronen. Myrabotnet eller Bingen/Aasebingen som den også ble kalt, var en gammel bebygget kullbrennerplads som baronen før 1858 hadde drevet ved hjelp av omboende oppsittere ^{5) og 9)}. Her begynte Ole straks å sette opp nye hus, men flyttet ikke inn før høsten året etter da husene ble gjort ferdig ^{5) og 9)}. I mellomtiden bodde Ole med kone og små barn på Holoa og Elnesbraaten/Magobraaten ^{5) og 3)}.

Videre har Johannes Dahl fortalt ³⁾: ”Han (Ole) gjorde som mange hadde gjort i Nordmarka før ham, han felte skogen, brente og sådde. Et hjem ble til under år av slit. Her bodde han og trivdes”.

Sørgaard forteller også i en annen kilde ⁶⁾ : »Ole drev nok ikke så mye med åkerbruk og plog, men han drev med bråtebrenning/svedje. Det vanlige da var å så rug de to første åra og havre det tredje året, senere hadde man fin eng eller beite for husdyr».  Det er bekreftet at rydningsplassen var på over 40 mål ⁶⁾. Ole bebygget selv den faste boplassen med våningshytte og fjøs ^{5) og 8).}  Søgaard refererer til ⁶⁾: «Det var etter sigende tre kuer og en hest på plassen, men folketellingen i 1865 og 1875 forteller noe annet. I 1865 ble det registrert at Ole hadde en hest, men ingen andre dyr. I 1875 står det «Finnes ikke Kreaturer». En mulig forklaring på disse motsatte utsagnene får man i kirkebokada Oskar døpes i 1875, da kalles hjemstedet for Kjørvensæteren. Det var vanlig å ta imot andres dyr i leie om sommeren på avsidesliggende steder i skogen som kunne oppfattes som seter», for eksempel fra Kjørven gård hvor Ole hadde vært i tjeneste.

Sørgaard beskriver ¹⁾, «Etter sigende skal Ole ha levd et rastløst og skiftende liv. Hans heftige og kraftfulle sinn gjorde ham mindre skikket til fast arbeid, og skaffet ham nok få venner. Men hans karakter hadde et meget sympatisk trekk, hans ubendige kjærlighet til skogen. Det frie livet i skogen kunne han ikke unnvære. Av og til tok han en jobb, var med i fløytinga om våren, hogg noen favner stokkved om sommeren eller rasket sammen noen få tylfter tømmer om høsten. Men det var aldri lenge før trangen til skogen og ensomheten grep ham, og han kastet redskapen, tok børse og fiskestang og dro til skogs igjen. Snarer og stokker var forbudt, men han brukte dem fremdeles. Lovens arm var ikke så lang at den nådde til tiurens og røyens enslige stier, men ”Banner-Ola” kjente dem godt». Vi vet fra Collett Aabels beretning ⁷⁾ at Ole var en meget dyktig og nevenyttig kar, og til hjelp i fløytingen laget han en nyttig lensedrott av vier (En lensedrott er den siste, avsluttende lukkeanordningen på den sammenhengende lensebommen). Men som svedjebruk-bonde, fri jeger og fisker trivdes Ole best i sitt skogsrike, og det var først og fremst det han kunne fø familien på ⁹⁾.

Dette sannsynliggjøres av det Johannes Dahl forteller ³⁾: ”Når det led inn mot jul, kunne han der han sto, høre bjellene fra hadlendingene som fór over Daltjuven og skulle til byen. Da gikk han nok av og til bort for å møte dem og fikk sendt med en av dem en sekk eller to med tiur og røy som skulle selges, et mår- eller reveskinn eller en butt med fisk”.

Søgaard forteller ¹⁾ som så mange andre: «I slutten av 1880-årene var Ole utsatt for en ulykke. Han var en mørk høstkveld inne ved Fjellsjøbekken, trolig etter gyteørret. I det usikre tyrilyset gled han på en stein, og hagleladningen fra børsa traff ham i vristen. Hele høstkvelden igjennom krøp han etter stien, før han omsider kom fram til folk. Han kom til slutt på Rikshospitalet og der amputerte de benet hans ved kneet. Aldri skal han ha bannet verre enn da de viste han et treben. ”Slikt gjør jeg bedre sjøl”, ropte han og kylte protesen etter overlegen. Da han kom hjem gjorde han seg et treben etter egen smak, og på dette slo han en hestesko. Så tok han børse og fiskestang fatt igjen. Fra nå av var hans fotefar lett kjennelige langs Hadelandsskogens krokete stier. I begynnelsen vakte de forferdelse, inntil folk skjønte at det var Banner-Ola´s spor». Selv om Ole var kjent for sitt saftige munnbruk og fikk tilnavnet ”Banner-Ola” på folkemunnet, har barna til Ole i ettertid fortalt at de ikke kjenner igjen denne beskrivelsen ⁹⁾.

Ole og Aase hadde barna Mari f. 1859, Olivia Gustava f. 1862 d. ung, Gustav f. 1867 d. ung, Karlot f. 1869, Berthe Marie f. 1872 og Oskar f. 1875 ⁴⁾. Berthe var 7 år da ulykken rammet faren. Hun ble bortsatt, og kom som ungjente i tjeneste på Fossestua nær Ørfiske i Nordmarka. Hun var meget musikalsk, og trakterte ” harmenikk” så bra at eieren av Ørfiske, hoffjægermester Gjerdrum, rett som det var budsendte henne så hun kunne spille for hans celebre gjester. Hun ble senere gift med Emil (Gulbrandsen) Blyverket og bosatte seg på plassen av samme navn ved Harestua. Deres sønnesønn er den kjente musiker Alf Blyverket ⁷⁾.  Karlot var kjent som en allsidig byggmester, og Oskar var entreprenør og var med på å bygge både Atthaldsdammen i Skillingen og Strykendammen ⁷⁾, og dessuten flere veier i Vestre Aker.

«Hvorfor Ole dro fra Lauvlia i Valseth forteller kildene ikke noe om, en kan bare gjette slik Søgaard beretter ¹⁾. På trass av at slekta hadde bodd der i lang tid, kom det nye folk dit i 1848. Oles familie hadde ikke tinglyste husmannskontrakter på Lauvlien, men i 1848 ble det tinglyst kontrakter på begge Lauvlien-plassene. Nettopp da Ole var i passende alder til å ta over. Faren ville ha vært 83 år og var antagelig død.

Enten ville ikke Ole slå seg ned som husmann, eller så ville ikke bonden ha ham. Det var mange som ønsket seg husmannsplass på den tida, så bonden kunne bare velge og vrake. Etter det Johannes Dahl forteller³⁾ virker det som om Ole kunne vær ganske hissig av seg, og hadde liten tålmodighet med jordbruk».

«Hvorfor Ole dro til Hadeland er heller ikke godt å si, slik Søgaard vurderer det ¹⁾, men helst arbeidet han i skogen de første åra. Hesten han hadde i 1865 og Dahls fortellinger ³⁾, kan tyde på det. Folketellingen for Lunner i 1875 sier også at Ole da var ”Inderst” og drev med ”Lidt skovsarbeid”. At han stoppet opp nettopp der han gjorde, kan nok også skyldes at han fikk seg kone og barn. Ole hadde sikkert planer om å bryte opp en plass i Almedalen, sjøl om det aldri ble noe nevneverdig ut av det».

Ole døde den 12. juni 1901 av ”mavesyke”, antagelig kreft. Han bodde da på Myrabraatan/Myrabotnet som da lå i Lunner almenning. Hans kone Aase, bodde samme sted da hun døde 18 år senere 29. mars 1919. Sønnen Karlot hadde da i mange år hatt omsorg for moren Aase, og han overtok Myrabotnet. Lunner Fattigvesen bidro senere med materialer slik at Karlot Olsen selv kunne oppføre et nytt toetasjes våningshus på eiendommen til seg og familien ⁵⁾.