Kullminer i Lunner - del 2

Hugging

Hugging med øks tidlig på våren. Seinere burde de ikke hogge, ellers ville ikke veden tørke nok til å bli brent følgende vinter.

Vedtørk om sommeren. Fortelles følgende: Klokka 4 om morran begynte de arbeidet og holdt på til 10 omtrent. Da hvilte de 3-4 timer på den varmeste tida, men så klemte de på igjen og dreiv på til 9-10 om kvelden. Det ble minst 13 timers arbeidsdag.

De hogg både grov og grann ved. Veden ble slinnbarka, kappa 4 alen eller 4 alen + en øksevigg, d.v.s. 2,6 m lang, og satt opp til tørk i reis (vedkrøss).

Vanligvis var det ikke lang avstand fra hogstplassen til bonnen, ca 150 m i gjennomsnitt.

Peder Anker ga beskjed om at friskt trevirke ikke skulle benyttes som kullvirke.

type trevirke til mila

Heggelia:  Fikk egentlig lov til kun å hugge tørrved, men de hugde også grønt

Alle treslag kan brukes til kølabrenning, men gran gir det beste utbytte både p.g.a. egenskapene til veden og fordi grana vokser raskere enn andre treslag.

Krokete ved er dårlig mileved.

Bjørka har stort fosforinnhold som gir dårlig jern.

Mengder med trevirke

1760 var Nordmarka og Krogskogen alldeles uthugget

Hver mile trengte opp mot 200m3 trevirke som ga opp mot 100 m3 kull,

1 Kølakørjer  skulle inneholde 9 tønner

70 lass fra hver mile var normalt

ca. 40.000 m3 trevirke årlig til kølproduksjon ved Bærums Verk/Krogskogen, da virksomheten var på sitt høyeste i siste del av 1700-talle

Anslagsvis finnes det ca. 1500 kølabonner knytta til virksomheten ved Bærums Verk og Dikemark

Bærums verket trengte 15000 lass hver år - 300 miler virksomme hvert år.

Tørking

Trevirke krevde god tørking, delvis barket ,og ble satt opp til tørk i reis (vedkrøss)

Forberedelse av kullmile.

Finne en tørr, helst sandholdig plass for mila, med lettvint tilgang på vann og med vedpartiets beliggenhet for øye.

Stikke ut en sirkelrund ring på 10 -20m diameter på den tiltenkte mileplassen

Ikke flaberg eller store steiner innenfor den nevnte sirkel, for da ville steinen holde på varmen og tære på kullutbyttet.

All overflødig jord måkes ut og legges i en ring rundt bånnen, med en åpning på hver side til inn- og utkjøring

Sørges for at det var nok jord til nødvendig dekke på mila, samt tilstrekkelig reserver i tilfelle mila skulle slå.

Milebånnen måtte slettes jevn, slik at det høyeste punkt ble på midten av bånnen, så vannet som danner seg under brenningen ble trukket ut av mila.

Reising av mila

Valgte først ut en pen rett kubbe på ca. 8 tommer i diameter, som de kalte for «kongen», og denne skulle settes opp på midten.

Veden i midten måtte være tørr og brenne  så lenge det var nødvendig for å gjennomvarme mila til forkølingstemperatur (tørrdestilasjon)

Kølveden ble lagt på ei rist, og rista la på stokker.

Bunnen ble utvidet gradvis etter som mila ble utbygget.

Reiseveden var som oftest 2,6 m, mest mulig tørre, og helst av gran. Ble hogget som reisved og slindbarket.

Kongen innerst, men en slags ramme. Hulrom rundt. Viktig med tørr ved.

På bonnen sto folk klar til å reise veden, helst under kyndig veiledning av kølabrenneren sjøl.

De største stokkene burde kløves før de reiste dem inn i mila.

I ytterkanten av mila måtte de gå over til grann ved igjen, ellers ble det vanskelig å få dekt mila godt.

Hvis noen av vedendene sto høyere opp enn de andre, måtte de hogges av, ellers kunne det bli høl i miledekket og uønska luft kunne komme inn i mila.

En optimal størrelse på mila var 150 m3 (løst mål) eller 75 fm 3 (fast mål), men også miler opp til 200m3 trevirke fantes.

Det var viktig at veden sto tett i mila. Ble det for stor avstand, kunne varmeledningen bli dårlig og prosessen med å danne køl stoppe opp. Derfor var det ikke heldig å ha krokete ved i mila. Slik ved burde kappes opp i krokene.

Eksempel på at husmenn utførte alt arbeidet, men leide en profesjonell til milereising og brenning.

 

Mila ble dekket til med først granbar 20-30 cm tykt, ( 7-8 treskonningslass / stutting). Tennhull åpent. Derfor ligger milene helst i granskog.

 

Bar-redskap: brukket ljå som er festet på et passende lett, langt skaft, som man formelig kan røske barkvistene av med.

 

Man måtte ikke se veden innenfor baret.

Bartykkelsen på mila skal være så tykk at når man går og husker på baret, skal man ikke kunne kjenne kubbeendene.

På milesidene ble barkvistene tredd innimellom veden og fletta i hverandre så de ikke skulle skli ned.

Ytterdekke

10 favner (24m3) milejord skulle være tilgjengelig

Dekkmaterialet var jord og stubb (fra forrige brenning) med tykkelse som forhindret luftlekasje

For å  holde jorda på plass, ble det etablert hyller.

Alt ble dekket  med torv og jord. Best var stubb, utbrent materialer fra en tidligere mile.

Jorden er vanskelig å få til å ligge på i tilstrekkelig mengde, og man må da hjelpe seg med blokker.

Blokker lages av 2 m rettkløvne kubber, og i disse må det hugges eller bores et hull i midjen til en passende stake, til å holde blokken på plass utenpå jordlaget på mila.

Blokkene må settes med den kløvede siden op mot jordlaget, og settes opp i to rekker rundt hele mila.

Det måtte være lett tilgang til jord for å dekke mila med.

Jordlaget skal gjennomsnittlig være ca. 5-6 tommer på sidene og ca. 7-8 tommer på toppen (som vi kaller for «Køln»)

Jordlaget er forresten bestemmende for gangen i mila, for med mindre jord vil altså varmeutviklingen i mila bli større og brennetiden mindre, men det er et farlig eksperiment, da det som regel vil gå ut over kullutbyttet, med mindre og løsere kull.

Når man er ferdig med jordinga, må man sette fothøl (trekkhull) på mila ved å grave vekk jorda inn til baret ca. 35 cm opp fra bunn på mila, og sette opp en firkant av bord eller kubber og pakke godt til på sidene, så det hele fungerer som en trekk-kanal. Dette må gjøres med ca. 3 m mellomrom rundt hele mila.

Groper der de tok jord, er fortsatt synlige omkring mange kølabonner. Jorda måtte være passe tett. Den skulle ikke slippe gjennom særlig med luft. Leire kunne ikke brukes fordi den sprakk opp.

Morenejorda som de vanligvis hadde tilgang til inne på skauen var nok bra, men det beste dekningsmaterialet var kølastubb etter tidligere brenning.

Lånte dem jord fra hverandre, dvs tok kølastubb fra ei mile som ikke var i bruk ???

Tenning

Krogskogen: Vanligvis ikke tenning før etter julehelgen.

Et bål ble tent på toppen, og glørene ble helt ned langs kongen.

Det var et høytidelig øyeblikk når mila skulle tennes.

Holtvedts kilder om Per Markebekk : «Rett føre’n skulle tenne mila, hadd’n fønni fram en liten pung, og så hadd’n litt salt og mjæl og brød og tobakk neri tennhølet! Og så tok’n ta seg lua og sto barhua med salmeboka i handa og las Fadervåret over’a."

Gunstig å tenne mila kl. 12 om natten , for da fikk man "tenninger" av mila på dagtid.

Brenning

Påpeke viktigheten av 3 ukers brenning, ellers sterkt redusert verdi av kullet.

En kontrollert tilgang på luft, igjennom åpninger i bunnen, var hele hemmeligheten.

Det hendte omtrent alltid, etter et par-tre dagers forløp, at det rauk høl på mila,

Når mila slår og varmen blusser opp, måtte man ta «Fyllstanga», som er en lang solid staur til å rote nedi mila med, slik at man kunne få pakket fylleveden jevnest mulig.

Når hullet var fylt med ved, og pakket til litt forsiktig med klubba, var det bare å pakke igjen med bar og jord.

Når mila slår, bør fothøla tettes igjen inntil mila er ferdig med slåinga. Grunnen til at mila slår, er at det danner seg slik gass i mila som den vi brukte til bilene under krigen, og når denne antennes er det at mila slår.

Når mila har brent en 6-7 dager blir den skakk å se på, som betyr at forkullingen har gått raskere på den ene siden enn på den andre.

Når varmen var delt, måtte man finne en tettvokst granstaur på ca. 60 cm lengde og 5 cm tykkelse. Denne måtte gjøres spiss og glatt, så den gikk lett igjennom baret, med denne måtte du stikke røykhull i beltehøyde med 20 cm avstand rundt hele mila.

Etter en stund skulle lufttilførselen stoppes, slik at hele mila bare glødet.

Verst er det når mila slår i åpen full. Det må man passe seg for, for da kan man bli både barbert og frisert med en gang.

Når tre varmes opp til over 270°C, blir det kjemiske innholdet omdanna. Gasser, vann og andre vesker blir drevet ut av veden, og den blir svart og inneholder ca. 90 % karbon (kull stoff).

Gass som kom ut av veden, kunne eksplodere som førte til at jordlaget ble kasta av mila. Da måtte de opp på mila og dekke med ny granbar og pakke på jord. Ofte oppsto hulrom i mila. Disse hulrommene måtte de finne.

Bildet viser en Miniatyrmile ved Harestua,

Befinner seg langs stien/kjerrevegen til Pipern .

Navnsetting av miler

I Harestuområdet: Bråtabonn, Milsteinbonn, Myrabotn , Kølabonn

På Krogskogen:  nummerert (620) ellers: Dansebonn,  Vertshusbonn, Tolvmannsbonn, Oppbrennerbonn,  Grisebonn,  Helvetesbonn .

Navn etter gården eller kullbrenneren, Blakerbonn,    Rasmusbonn

Kjørlighetsbonn: . En lystig og løsaktig gesell  som hadde ei kone både på mila og heime

Hansinebånn har navn etter ei tjenestejente som på vei fra Vensåsseter til Haugen fødte et barn der mila lå.

Basert på tidligere oppgitte tall, typisk trevirkekvantum for gammel skog og skog under vekst; og en miletetthet på 10 miler pr kvadratkilometer, se tallene i tabellen

En  annen oversikt fra Krogskogen forteller at 300 miler ut av totalt antall på 1500 var operative hvert år

Behov for fire personer, en til å bære vann og tre til å foreta rivingen.

Til stadighet reserver av vann

Rivingen begynner med inngrep i siden på mila.

Fortsetter rundt mila i en dybde av 50-60 cm og en bredde på ca. 3 m til mila er ferdig.

Inngrepet i mila bør helst ikke gjøres for stort av gangen, da mila derved blir stående for lenge åpen og frisker opp varmen i kullene.

Når kullene er raket ned i en passende mengde i en ranke ved milefoten, må man gi kullene en god dusj av slåkkekølla,

Ikke bruke unødig mye vann, men samtidig skulle mest mulig av køla få en liten dusj.

Eksempel på en gutt som gikk 150 m til bekken og måtte bære opp til 78 vendinger med vann om dagen.

Benyttet vassæla over akslene.

Trekullbitene skulle tas vare på, selv om de var aldri så små, fordi intet skulle ga til spille.

Hvis for lite vann til mila på vintertiden, måtte de smelte snø i en "Brebokk"

Etter at rivingen var ferdig, måtte to mann skiftevis holde vakt natt og dag i tre døgn som sikkerhet for at kullene ikke skulle brenne opp.

For at ikke køla skulle ta fyr når den kom i kontakt med lufta. burde de ikke rive mila når det var vind.

De tok ut små partier av kull om gangen, 3-4 alen i bredden og 1 alen i dybden.

For hvert parti de tok ut, måtte de fylle på igjen med stubb for at køla som lå igjen i mila ikke skulle ta fyr.

Istedet for å rive mila mens den er varm, kan en også tette den godt og la den stå til den er kjølt ned.

Kullet måtte passes på i 3 dager for å forhindre brann.

Slukking av mila

Dekke den med et nytt jordlag var en mulighet, men oftest med vann.

Når mila er stengt, er det om å gjøre å pakke den ned med jord så godt som mulig for å unngå uønsket trekk.

De fleste bonner hadde et ildsted (en peis), men de aller fleste er ødelagt av ”vær og vind”, men det finnes noen få unntak.

Ildstedet var en primitiv muret peis av større og mindre gråstein, helst med en stor steinhelle i bakgrunn for å hjelpe til å kaste varmen inn i hytta.

Det skulle forresten en god evne til å bygge en god peis. Den måtte bygges slik at steinene på sidene gikk helt inn i hytta for at ikke varmen skulle få tak i trevirket Og så måtte det settes opp en stor flat steinhelle over den indre kant av peisen,

Peisen/hytte befinner seg noen få meter fra ytterkant av milen, og plassert slik at man fikk minst mulig trekk/røyk ifra mila.

Kølabrennerne måtte ha et sted å sove og hvile mens brenninga pågikk. Det ble derfor ofte bygd koier ved siden av milene, kalt milekoie.

Det gamle husvære var som regel «Mønsåskoier» tekket med granbark, som måtte flekkes og legges på i sevjetiden.

Bindingsverket til koia bestod av to sterke støtteklufter i hver ende, som måtte settes godt ned i bakken og med en tynnvøren stokk til mønsås.

Deretter måtte man finne passende solide staure til å markere ytterveggene og samtidig til å være tilstrekkelig underlag til å legge barken på.

Utenpå barken la man ytterligere tilstrekkelig med staur for å holde barken på plass. Skulle koia brukes til vinterbruk, måtte den dekkes med passende lag med torv lagt med grastorva ned.

Milekoia satte de oftest opp ca. 5 m utafor ytre kant av en stor bonn

Koia burde ligge høyere enn kølabonnen så den giftige, tunge milegassen ikke kom inn i koia.

Grunnflata som den viser seg på koietomta idag er ca. 3×3 m.

Ofte bryde de seg ikke med å lage pipe, så røyken måtte finne veien ut gjennom høl i taket eller gjennom døra.

Soveplassene inne var barsenger som lå rett på bakken. De lå med føttene mot døra og peisen.

Åpne gapahuker med bål i åpninga kan også ha vært brukt.

Opp til 4 mann i ei kullmilebo.

Slukkebøtta: Ved uønsket brann

 Slukkekølla:  ikke for mye, men tilstrekkelig mengde med vann

Fyllstanga:  Når mila slår og varmen blusser opp, må man ta "fyllstanga", som er en solid lang stauer til å rote nedi mila med, slik kan få fylleveden jevnest mulig. Når hullet er fylt med ved , og pakket litt forsiktig med klubba, er det bare å pakke igjen med bar og jord

Klubba: klubba foran seg for å banke og se om mila var trygg. Pakke jorden etter som mila synker sammen

Vassæla: Til å bære vann, mindreårige (framstøvlinger) eller vasskjæring,

Skyffelen: når jordlaget sviktet, bruke skyffelen for å sikre seg jorda ikke faller ned

Kølakørj: transport av kull

Kølagreip: snur kullene for deretter å gi dem en dusj med vann til, dette var en kunst. Deretter benytter kølagreipa for å legge kullene i en ring rundt mila med god plass mellom køla og mila

Brebrokk: smelte snø i en brebrokk. Ei lita hytte som en mønsoskoie, kanaler inn.

Kølaharker: tinner av både jern og tre, rake småkull sidelengs slik at den trillet.kunne skille ut den minste trekull ifrajorda. Gamlekara gråt desom kull ble knust.

2.5 m3 kull pr stort lass

Bærum: Opprydning av kullveger: Verket besørget det, broer bygget, veger bygget/utbedret

Ikke alltid så vennskapelige forhold mellom de forskjellige kølakjørera når de møttes langt innpå skauen i trange skogsveier og svær snø.

Kølakørjene hadde lett for å velte, så veien fra mila skulle ikke være for ulendt.

Langs de mest brukte kølaveiene kan du fortsatt finne at jorda er svart etter det som falt av underveis.

Omtrent 70 lass kunne det bli fra hver mile, så det var en stor trafikk utover vinteren.

Reidar Holtvedt: I halvtre-tia om morran drog dom himante. Ja, seinere var det itte, for dom hadde lesst før det lysna ta dag! Og så dreiv dom på og kjørte til seinkvelds.

Under kjøringa falt køla sammen så den fyllte mindre i kørja. Før kjørerne kom fram til verket, rista de derfor opp køla.

Vel framme ved Bærumsverket kjørte de til kontoret hvor lassa ble meldt og notert, og videre til ett av de store kølhusa hvor de lesste av. I den travleste tida på vinteren måtte det komme ett lass pr. 2-3 minutter om de skulle ta imot alle 15.000 lassa

Noen av lassa ble tatt ut til kontrollmåling for å se om de virkelig holdt 9 tønner.

Noe køl kunne bli kjørt fram på sommerføre der det var veier for det.

Det var ikke vanlig med noe lagerskur for køl på bonnen, så det gjaldt å komme i gang med transporten til verket så snart som mulig.

Men en kunne være for rask også ed å frakte kull etter brenning. En Sørkedøl hadde fyllt opp kølakørja om kvelden og satt lasset fra seg hjemme før han skulle dra videre til Bærumsverket. Da han skulle spenne for hesten om morran, lå bare draga igjen. Resten var brent opp!

Anne Gørrmyra som dreiv kølakjøring like godt som noen kar. Navnet Hansinebonn ved Vensåssetra tyder på at her har det drevet ei jente som var verd å huskes.

Kølakørjer som ble flettet av myke grener, helst hassel. Lett for å velte. Best mulige transportveger. Mange kølaveger er fortsatt i bruk.

1717, 4 juni på Granavollen: rettsak. Kan ikke drive for mindre enn 1 daler for 1 lass kull og 1ort for 1 tønnemalm, hvis de ikke skal bli ruinerte

Utgangspunkt

Hakadal Jernverk trengte kull fra en kullmile om dagen  -  anslår at 175 av dem i Lunner (50%)

70 kullass fra en mile  -    gir totalt 12.200 lass  - fordelt på 100 dager (vinterføre)

gir følgende utregning:

122 vendinger i løpet av et døgn -  gir 10 vendinger i timen  - gir 1 lass hvert 6 minutt.

Basert på 3 vendinger hver/døgn - gir et behov for 40 mannskap/hest

Hvilke syn på Harestuvannet med alle hestetrasportene!!!!!

Tidligere opplyst for Bærums Verk: ett lass pr. 2-3 minutter

Betegnelser

Et løst og omflakkende selskap, holdt til i barhytter og jordgammer inne på skogen, levde med førkjer, sloss med finner, og tok gjerne hva de trengte der de fant det.

Så svart var han at det lyste hvit ut om øynene hans. Stod i kontakt med de undejordiske

Hadde vanligvis sin egen mile i mange år.

Å ligge ukesvis langt til skogs midt på vinteren var ingen spøk. Hard graut og surmjølk var basis i kostholdet og kanskje en fleskebeta, men den måtte drøyes lenge.

For bygdefolket var det noe spesielt med kølabrenneren. Han kunne et yrke som helst krevde kontakt med både overjordiske og underjordiske. Ofte var han av finneslekt og.

Et hardt liv i veaskauen, ved mila og i kølatransporten. Likevel ga kanskje dette arbeidet en frihet og en status som lå litt over det vanlige gårdsarbeidet.

Kvinner var vassmerrer

Kullbrenneren var ukristent da han ikke kunne komme til kirken som vanlige folk,

Yrkesbakgrunn

På 1600-tallet hadde Bærumsverket ansatt profesjonelle kølabrennere,

Men på 1700-tallet overtok bondebefolkninga, De hadde da sikkert lært seg kunsten.

I 1687 kom en lov som påbød bøndene, som bodde innenfor Verkets sirkumferense, å produsere alt trekøl mot betaling.

Bøndenes trekølproduksjon ble tilpasset jordbruksdriften.

Kullbrenneren arbeidet som oftest på egen regning og risiko

De fikk /kjøpte skog på rot, besørget framkjøring, reising av mile, brenning, rev mile, og lagring, og muligens også framkjøring til verket (høyst usikkert, mest trolig bønner)

Krevde kunnskaper

Kullbrenning krevde stor fagkunnskap.

1625: 1 daler = 96 shilling

1816: 1 Spesidaler = 120 shilling,   1 shilling = 3,5 øre = kr 2.20 ( 2019)

Bøndene regnet omtrent 120 dagsverk for hver mile. Selve brennetiden var 2-3 uker

140 dagsverk totalt for en ny mile på 150 m3 trevirke.

Fra vårt område:

Ovenfor Vestbygda /Laubrenna: Usedvanlig mye kullrester ligger igjen i store hauger. Har det vært en ukontrollert oppbrenning av mila??

Fra Grua / Milstein:  IfølgeEmma Grua:
"De dro opp til mila for å se til kullbrennerene, men da hadde karene drukket seg
fulle og latt mila brenne ut.  Det ble lite kull å reise til Hakadalsverket med”.

Fra Hakadal: Skogbrann forårsaket av ei nedbrent mile. Stedet heter  Svartbråtan

Fra Krogskogen

Oppbrennerbonn. To husmenn mistet livet den 8. februar 1828. «Opbrænt i en mile» er kirkebokas nøkterne beretning om de to. Da Holtvedt snakka med folk på Finneskauen over 100 år seinere, var historia fortsatt levende.

Simen Burås kom til etter ei ulykka. Da var Ola brent opp nede i mila. Han hadde nok gått i ei fyll. Nils lå forbrent og død oppe på mila. Simen sørga for at mila ble ferdigbrent!

Ei liknende ulykke fant sted da Sjur Gregersen, Øvre Bryn, omkom i ei mile på Bjørumskauen i 1797 ved Sollihøgda.

Ifølge kirkebøkene var det ikke mange slike ulykker, men avsvidd skjegg og noen brannsår var ikke uvanlig for en kølabrenner.

Simen Olsen Reistad: Under en storm i 1734 brant mila til Simen Olsen Reistad (i Lier) ned, og det ble ingen inntekter for alt arbeidet. Tingvitner bekrefta at Simen «var geraadet udi største armod og fattigdom".

Karin Hårfattig: Vassmerr, skjørtet hennes var blitt vått i forbindelse med henting av vann. Vel hjemme hos husbonden tørket hun skjørtet foran peisen, Men Husbonden røsket skjørtet ned og kastet det deretter bortetter gulvet. Han skulle ikke ha noe av at jenta tok seg til rette.

JOHANNEBÅNNA: To brennere fra Lommedalen tok den våte stakken av vassmerra, Johanne, og varmet henne mellom seg under fellen. Hendelsen ga navne JOHANNEBÅNNA i Bærumsmrka

Hos brennvinshandleren: Det var den som leverte kull som fikk betaling. En av kølaveiene i Bærumsdalen, hjalp på motivasjonen da man kunne stanse på hvilested og brennvinshandle hos smeden på Haugen

Blakerbonn; Mila begynte å slå (brenne). Opp for åklubba ner. Datt neri og brant opp foran øya til søn sin. Seinere rulla hue ut av mila tett ved beina til gutten.

1797, Ingjerdsbrenna. Ingjerd Knutsdater, sammen med sin sønn, gikk med mat til sin mann/kølabrenner. Omkom i en snøstorm. Gutten overlevde

Kart

Merk: Spesielt Blyverket og Ødegården ligger like i nærheten av store forekomster av kullmiler.

Det er derfor all grunn til å tro at mye av kullet til disse smelteverkene ble hentet fra nærområdet.

Hyttefossen/ Sand:

Store mengder kull, slagg, jernmalm og ovnsbrudd.funnet. Hele biter av kull (ca 7-8 cm) synlig. Datering av trekull/gran: 1290-1410, 1310-1360, 1410-1450.

Ovnsstøperi  allerede i 1474???, Maseovn i så fall nødvendig, Renherd gir for svak temperatur.

Hanakne:

Bergverkslokalitet med slagghauger, tuft, råvarelager og mulig masovn.  Kullprøve: 1280 – 1410.

1794:  Bernt Ankers eiendom. Funnet slagrester og kull. Spor etter jernverksdrift. Smeltemetode ukjent. Eventuelt kun sagbruk i denne perioden ??

Grua / Ødegårdsfossen:

Mer enn 2 m dyp kullhaug og store mengder med slagg (1m dyp) funnet i forbindelse med husbygging i 1940. Ferdigstøpt ovnsplate funnet. Spor etter jernverksdrift. Smeltemetode ukjent. Kulldatering: 1290-1410

Gammel fortelling tilsier smelting av jern i 1533 for en periode på 3 år, Deretter flyttet produksjonen til Hakadals verk.

Dokumentert at Robsahm/Hakadals Verk i 1698 (i papirene omkring circumferencen) foreslår et mindre smelteverk ved Sveselva, tilknyttet Hakadals verk.

Hytten / Elsjøen:

Funnet slaggrester som går helt ned til vannet. Hytten kan være nevnt allerede i 1475.

Blyverket:

Kongsberg sølvverk,  en forhandlingsprotokoll fra 1631 . Uvist om drift og hvor (sølvholdig). Vi vet at Malm ble utvinnet ved Mutta, Smeltet ved Konnerud .

173?: Sølvverket sender en av sine menn for leting i området. Prøvemalm utvinnet . Ujent om det var virksomhet .

1794:  Bernt Anker setter i gang omkring 1794 - 1805. Funnet slagrester og kull. 1795 gir 858 kg bly. Blymalm også fra Kirkeby / Hakadal ?

Myllsoset:

1670:  Et kobbersmelteverk i tilknytning til Brattholt ?? Mye kull, slaggrester og varmepåvirket stein på stedet.

Nåværende registrering

Blir nå registrert i en ”open street oversikt”

http://vibrog.github.io/kullmiler/

Egen privat oversikt(GPX data for både steder og track)

Framtidige registreringer.

Alle milelokasjonene vil bli lagt inn i den offisielle kulturminnesiden "Kulturminnesøk.no,"   

Konservator i Oppland Fylkeskommune / Kulturarv  Konservator Øystein Rønning har foreslått at data oversendes til dem, eventuelt Viken for registrering når de får tid. Vil bli gjort

Info fra Oppland Fylkeskommune v/Konservator Øystein Rønning Andersen

Og du kan gjerne oversende dataene til oss, så har vi de i så tilfelle tilgjengelige her hos oss ved en eventuell behandling av saker i de aktuelle områdene hvor det ligger kullmiler

eventuell innarbeiding av data i den nasjonale kulturminnedatabasen, Askeladden, så vil dette innebære en betydelig arbeidsmengde.

ta kontakt med enten Akershus eller Buskerud fylkeskommuner og forhøre deg om disse eventuelt ønsker å følge opp arbeidet med en eventuell innlegging av kullmilene i Askeladden

Har du vært i kontakt med Hadeland Bergverksmuseum?

Anbefaler deg derfor også å ta kontakt med Lunner kommune.

Hvis du ønsker å gjøre noe med materialet selv, så vil vi vel anbefale at dette gjøres i Kulturminnesok.no

Oppland fylkeskommune har selv prøvd å gjøre et lite stykke arbeid på kullmilene rundt Harestua de seinere årene, knyttet til planlagte tiltak og nye reguleringsplaner

registrert rett i underkant av 30 kullmiler i Askeladden i Lunner,

I alt har vi datert 7 kullmiler, perioden 1670-1940, En mile har datering helt ned til 1530, mens flere miler har også dateringer som strekker seg helt frem til dagen i dag.

Fylkeskommunen hadde i flere år et samarbeid med Hadeland Bergverksmuseum i Bergverksmuseet viste imidlertid at en rekke mindre jernframstillingsplasser i Lunner kunne dateres til perioden 1290-1450, tidligst i norge

Kullmiler i senere tid

Etter at jerverket ble nedlagt, brente kull til småsmier, destilasjon av sprit hos vinmonopolet,  etc. 3 store miler årlig

Under siste krig tok virksomheten seg litt opp. Import av trekøl til industrien stoppa opp, og en del biler ble utstyrt med trekølgeneratorer som ga mer effekt pr. kg brensel enn knottgeneratorene.

og under siste krig ble det satt opp mile i Lommedalen til fremstilling av kull til trekullgeneratorene. Olabonn, den siste kullmile i Sørkedalen, 1917

Olabonn, 1917, Løvenskiold manglet kull til smiene sine.

I Sverige fortsatte trekølbrenninga for enkelte jernverk helt til 1950-åra, så der er det en mer levende kølabrennertradisjon enn her i landet.

I Lillomarka ble det brent kull bl.a. til Kruttverket i Nittedal

1.1       Referanser

Følgende kilder er benyttet for innhenting av relevant informasjon:

Tittel

Forfatter

format

Bærums verk historie

Yngve Haug / 1953  (300 sider)

på nett

Kullbrenning i gammel og ny tid / Bærum

Olaf Solstad

på nett

Olaf Solstad / 12019 / Lokalhistorie, bøker om Bærum

 

 

Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 24 (1983), s. 6-19

 

 

Trekullproduksjon / kølabrennin g

Elin

på nett

Kølabrenning:viktig næringsvei i 260 år / Bærum

 Olaf Moriarty Solstrand /Jan Martin Larsen

på nett

Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 34 (1994), s. 88-109.

 

 

Stanggjernshammeren og annen jernindustri /Maridalen

Jahn Børe Jahnsen

på nett

Kulturminner i Oslomarka - 1973, s 44

 

 

Institutt for folkelivsgranskning Universitetet i Oslo.

Thora Margrethe Holmen

på nett

Kullmilene / Lommedalen

 

på nett

Kølabonn /

Wikipedia

på nett

Kølabonn

Wikipedia

på nett

Kjerraten / kolabonner

 

på nett

Produksjon av trekull

 

på nett

kullmile -

Wikiwand

på nett

Vest for byen

 

 

Kullbrenning i gammel og ny tid

Martin Trolsrud

på nett

Kvist og kvas blir edelt gull

 

på nett

Hakadal Jernverk

 

på nett

Hjem - Oppland Fylkeskommune- kulturminneplaner

Opplanf Fylkeskommune

på nett

Nordmarka og Nordmarksgodsets historie, 1966, Ove lange

Ove lange

på nett

HD Lidarkartlegging som arbeidsverktøy

 

på nett

Høydedata og terrengmodeller

 

på nett

Kunstig intelligens

Aftenposten

på nett

Ny nasjonal høydemodell

 

på nett

På jakt og vakt, historielaget, Grefsen

Historielaget Grefsen - Kjelsås - Nydalen

Bok

NORDMARKA, NATUR OG MILJØ

Leif Ryvarden,

Bok

Hakadals verk

Bjørn Elgstøen

Bok

Streiftog på Krogskogen

Atle Graf

Bok

Bergverk på Hadeland

Rune Arenfeld Berg

Bok

Krogskogen

 Sverre Grimstad

Bok

Merker og mysterier

 Sverre Grimstad

Bok

Nordmarka i Nord

 Sverre Grimstad

Bok

Nordmarka og Hakadal

 Sverre Grimstad

Bok

Nordmarka i Nord

 Sverre Grimstad

Bok

Nordmarksfolk

Egil Åbel

Bok

Sørkedalen

Beare Muri

Bok

Historien om Nordmarka

Tallak Moland

Bok

Vandringer i Nordmarka

Helge Håkenstad

Bok

Nittedal

Kai Jensen

Bok

Lillomarka

Helge Håkensad

Bok

Streiftog på Krogskogen

Atle Graff

Bok

Gruvene på Grua

Eilert Aasen og Lisa H Gunther

Hefte

Årbok  / 9 / 81

Leif Hofland

årbok

Årbok /93/

Leif Hofland

årbok

Årbok 2002, Trekøl og kølamiler

Torstein Dahl

årbok

Årbok 2006 / /  Gruvedrift på Grua

Per Otto Asak

årbok

Oppland fylkeskommune / kulturarv /

konservator Oystein Rønning Andersen

e-mail

Kasperbingen og Gruabingen

Leif Hofland

ark

kullrester benyttet på Rudseter

 

muntlig

Spørsmål: Hvor har jeg sittet ved kullmile, filosofert over gamle-dager, og tatt et bilde?

Svar: Nyseterlia, rett ovenfor Hankleputthytta

Tenk over følgende: Leif Hovland: "Når vi vandrer i kjente og kjøre stier i skogene rundt Harestua, send en tanke til alle de som har gått foran oss på stiene. Og vi bør gjøre det i ærbødighet. La oss ha respekt for denne navnløse skare , for hvem livet fra vugge til grav var en eneste sammenhengende lang arbeidsdag".

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Marianne Jensrud | Svar 05.06.2020 21.01

Særs interessant lesing! Har i maidagene ryddet gjengrodde stier i området Nordre Løvli - Monsrud på Harestua og her har jeg kommet over flere kullmiler

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

05.06 | 21:01

Særs interessant lesing! Har i maidagene ryddet gjengrodde stier i området Nordre Løvli - Monsrud på Harestua og her har jeg kommet over flere kullmiler

...
14.05 | 19:00

Hvor i Lunner er dette? Høres ut som det har stått et bygg der. Kanskje en gammel husmannsplass.

...
14.05 | 17:58

Hei ,for noen år siden kjøpte jeg en tomt med noen gamle murer .Tomtens navn er Økern dagens gnr/bnr er 66/47 . Tomten ble skilt ut fra hovedbølet gnr/bnr 66/1

...
19.04 | 11:40

Og vi takker for alle hyggelige tilbakemeldinger. Det er oppmuntrende og gir pågangsmot. Hilsen Helen og Øyvind

...
Du liker denne siden